Tennishistorien liker sine mikromarginer. Casper Ruud var én eneste ball fra å være nummer én i hele verden. Kanskje kommer aldri sjansen igjen.

Det går neppe an for Casper Ruud å ikke være en smule irritert når han våkner i sin hotellseng i New York denne mandagen. Han var i sin andre Grand Slam-finale, hvor han hadde to settballer som kunne endret utfallet av kampen og gjort ham til verdensener.

For en tennisspiller betyr det nesten alt, ikke umiddelbart i penger, men i prestisje og posisjon. Ingen kan snakke om deltagelse, værforhold, flaks eller noe annet hvis du har vært verdensener i tennis.

En skjebnesvanger backhand-bom

Det ene poenget som definerte et nytt kapittel i tennishistorien, kom likevel ikke i søndagens finale. Det var sent onsdag kveld, i det fjerde settet i kvartfinalen mellom italienske Jannik Sinner og spanske Carlos Alcaraz.

Sinner leder 2–1 i sett og 5–4 i game og har matchball i egen serve.

Det spanske vidunderbarn Alcaraz er på dette tidspunkt på vei ut av turneringen, og veien til å toppe verdensrankingen ligger plutselig åpen for norske Casper Ruud.

Men Skinner slår litt umotivert en backhand langt ut, og Alcaraz er tilbake i kampen i aller siste sekund. Det spanske tenåringsfenomenet griper sjansen begjærlig, vinner gamet og snur deretter kampen til seier 3–2 i sett.

Kampen varte i 5 timer og 15 minutter og sluttet først klokken 02:50 lokal tid i New York. Semifinalen varte i over fire timer. I den tredje femsetteren på rad for Alcaraz.

De fleste ville fått en utmattelsesreaksjon. For Alcaraz finnes åpenbart ingen slike begrensninger.

Ingen har noen gang vært så lenge på banen på vei mot en Grand Slam-tittel som Carlos Alcaraz.

60 prosent Alcaraz

Rykkene og stegene i finalen mot Norges håp var like dynamiske som de hadde vært i hele turneringen. Den svenske legenden Mats Wilander kaller ham den mest eksplosive spilleren han har sett. Og han er sannsynligvis den eneste som matcher Casper Ruud på fysikk og steg i den absolutte verdenstoppen akkurat nå. Slikt avgjør finaler som i går.

Alcaraz var den yngste mann i en US Open-finale siden Pete Sampras slo landsmannen André Agassi i 1990. Slike navn er ren tennispoesi.

Alcaraz’ trener, den tidligere storspiller Juan Carlos Ferrero, mener ellers eleven foreløpig bare er på 60 prosent av sin kapasitet. For motstanderne er dette foruroligende prognoser.

Carlos Alcaraz er nå den yngste verdenseneren noensinne – og alle lurer på hvor lang tid det kan komme til å ta før noen som helst skal kunne skyve ham ned fra tronen.

«Han nye» på revansjtokt

Kanskje er svaret nærmere enn man tror. En ting er en Casper Ruud som stadig gjør fremskritt, men den absolutt ingen kan avskrive ennå er en spiller med et fornavn som betyr «han nye».

Intet kunne vært lenger fra sannheten. Men her er det likevel en viss symbolikk i det.

For serbiske Novak Djokovic ville fortsatt tronet øverst på alle lister hadde han ikke gått glipp av to av årets Grand Slam-turneringer på grunn av at han ikke vil vaksinere seg.

Han vant i stedet Wimbledon på suverent vis, men uten å få med seg de verdifulle rankingpoengene han normalt ville fortjent. Disse ble på meget kontroversielt vis fratatt turneringen fordi de nektet russisk og belarusisk deltagelse.

Nå er det på tide med revansj. For Casper Ruuds sjanser til å endelig bli best, er det ikke altfor gode nyheter. Djokovic har vært nummer 1 i verden i 373 uker, mer enn noen annen mannlig spiller. Og er innstilt på å bli det igjen fortest mulig.

Den verdiløse respekt

Men hadde altså italieneren Jannik Sinner truffet med denne ene backhanden, ville verdenseneren i tennis denne mandagen het Casper Ruud og vært fra Norge. Det er et øyeblikk som ville blitt stående med gullskrift i den norske idrettshistorien. Nå var det bare nesten, til tross for en nesten uvirkelig prestasjon av en nordmann. Etter 200 minutter og 40 game var finalen over.

I stedet står han igjen med masse respekt, for sin opptreden på og utenfor banen, men garantert også med en ikke ubetydelig mengde irritasjon.

For respekt er ikke det tennisspillere lever på.

Ingen snakker om respekt for de som vinner de største titlene. Den gir seg selv.

Casper Ruuds suksess har kommet gjennom nitid arbeid og trening på å forbedre de sidene av spillet som frem til i år ikke har vært godt nok til å matche de aller beste.

Som har ført hans backhand fra å være en åpenbar svakhet til et effektivt våpen.

Som har gjort volleyspillet hans til tider nesten artistisk.

Og som har ført ham til en Grand Slam-finale på et underlag ingen trodde han behersket godt nok.

Men som likevel ikke holdt mot et spansk unikum. Og hvor han skal ta ytterligere steg for på kort sikt å slå en serbisk gigant.

Hjem til hyllest i Håkons hall

Nå skal Ruud hjem til Norge og Lillehammer for å spille Davis Cup for hjemlandet. Motstander India er faktisk en nasjon som har hele 30 Grand Slam-titler i tennis. Alle titlene er tatt i double eller mixed double. Tennisnasjonen India har skjønt at det dreier seg om å fokusere på å prestere der sjansene er størst.

Casper Ruud skal bruke anledningen til å få sin hyllest. Han har gjort Grand Slam-finaler til den nye normalen i norsk tennis og er nummer 2 i hele verden.

Som er ett steg unna dit han ville denne søndagskvelden i New York, hvor det hele endte i en arena opplyst av ordene «Bravo Carlitos»

Men det var trøst å hente også på tribunene for Casper Ruud. Blant superkjendisene som alltid er til stede under slike begivenheter, var det også mulig å skimte 80-tallets britiske pophelt Rick Astley.

Er det lov å tenke tanken på at Casper Ruud denne mandagen går rolig rundt på Manhattan og irriterer seg over sjansen som forsvant mens han nynner på Astleys kjempehit «Never gonna give you up»?

Jeg tror det.